Samværsrett - Din Guide

Den forelderen som ikke har den daglige omsorgen for barnet, har rett til samvær, det vil si med mindre noe annet er avtalt mellom partene eller fremgår av dom eller vedtak.

Det er i utgangspunktet opp til foreldrene å avtale omfanget av samværsretten. Dersom foreldrene ikke blir enige, kan saken bringes inn domstolen. Både mor og far kan reise sak om samvær hvis de mener det er til det beste for barnet at det blir mer eller mindre samvær mellom forelderen og barnet

Før en sak om samværsrett eventuelt reises, skal det foretas mekling mellom foreldrene. Er ikke mekling gjennomført og det ikke foreligger meklingsattest, vil et saksanlegg som hovedregel bli avvist fra å bli behandlet.

Det skal svært mye til for at en forelder kan nekte den andre forelderen samvær. Samværsnekt må være godt begrunnet. Årsaken til dette er at det anses som det beste for barnet å ha kontakt med begge sine foreldre.

En god årsak til samværsnekt er blant annet mistanke om vold, overgrep og misbruk. I noen tilfeller kan en løsning for samvær være tilsyn under samvær.

• Les mer om: Barnefordeling: Rettigheter ved foreldretvist
• Les mer om: Foreldreansvar: Hva er dine rettigheter og plikter?
• Les mer om: Barneloven

Samværsretten skal innrettes slik at den blir ”best for barnet”. Etter lang og fast praksis skal det blant annet legges vekt på best mulig samlet foreldrekontakt, barnets alder, reiseavstanden mellom foreldrene og hensynet til barnet ellers.

I barneloven § 43 annet ledd fremgår en legaldefinisjon på hva som ligger i "vanlig samværsrett". Hvis en forelder skal ha "vanlig samværsrett" gir det rett til å være sammen med barnet en ettermiddag i uken med overnatting, hver annen helg, tre uker i sommerferien og annenhver høst-, jule-, vinter- og påskeferie.

Variasjonsbredden på hvordan samværsordninger praktiseres er stor. Et alminnelig utgangspunkt er at samværene ikke må bli for oppstykkede og for korte. Ved stor reiseavstand vil for eksempel ettermiddagssamvær sjelden være bra.

Samværsretten kan være omfattende; opptil 50 % av tiden eller den kan i enkelt tilfeller begrenses til det helt minimale. Årsaken kan være at samværsforelderen har begrenset samværskompetanse eller at det er sterk konflikt mellom foreldrene.

I noen tilfeller kan det på denne bakgrunn i avtale eller dom settes vilkår for gjennomføring av samværsretten, eksempelvis at samvær kun kan gjennomføres med tilsyn.

Omfanget av samværsretten bør reguleres etter hvert som barnet blir eldre, for bedre å ivareta barnets endrede behov.

I noen saker ser man at den samværsberettigede, av en eller annen årsak, over tid har mistet kontakten med barnet.

Hvis samværet skal gjenopptas bør man fastsette samværet på nytt, og av hensyn til barnet bør det da skje gjennom en tidsavgrenset opptrappingsmodell, det vil si på gradvis og skånsomt vis.

Den av foreldrene som barnet ikke bor fast hos, har rett til samvær med barnet. Det skal svært mye til for at man ikke får ha samvær med barna sine.

I situasjoner der foreldre ikke er sammen når barnet blir født, eller foreldre går fra hverandre når barna er små, vil de ofte komme frem til en løsning der barnet bor fast hos mor. Bakgrunnen for dette er at det anbefales at små barn (0-3 år) bor fast hos den ene av foreldrene, og at det er mor som tar størst del i omsorgen det første året.

Små barn har spesielle behov og utfordringer i utviklingen.

Dette er årsaken til at det anbefales at barnet har en fast omsorgsbase de første årene i livet. Som oftest vil det være mor som danner omsorgsbasen, med utgangspunkt i fødselspermisjon og amming.

Barnets far har imidlertid en lovfestet rett til samvær med barnet, jf. barneloven § 43. Barnets mor vil da være forpliktet til å bidra til et samarbeid rundt samvær.

Etter hvert som barnet blir større, bør samværsomfanget utvides. Det finnes ingen konkret fasit på hvor mye samvær dette innebærer. Det skal til enhver tid bestemmes basert på hva som er barnets beste. Alder, geografisk avstand mellom mor og far, samarbeidsevne og omsorgsevne vil være viktige faktorer i en slik vurdering.

I utgangspunktet har barn rett til å bli hørt fra 7-års alderen. Barnets modenhet og utvikling er viktige faktorer som skal bli vurdert.

• Les mer om: Fars rettigheter ved barnefordeling etter samlivsbrudd

Hvis barnet bor fast hos far, har mor i utgangspunktet rett til samvær med barnet. Dette kommer frem av både barneloven og FNs barnekonvensjon. Det skal svært mye til for at mor ikke får ha samvær med egne barn.

Barnets utvikling og modenhet vil bli vurdert i henhold til evne for å danne egne meninger. En vurdering vil undersøke i hvor stor grad barnets mening skal bli vektlagt i gjeldende sak. Blant annet ser man på lojalitet til foreldre eller påvirkning fra foreldre.

Begge foreldrene plikter på lojalt vis å medvirke til at samværsretten kan oppfylles på best mulig måte. Det innebærer at foreldrene må legge seg i selen for at samværsretten praktisk kan gjennomføres.

Men lojalitetsplikten går lenger enn det: Foreldrene må også overfor barnet vise at de lojalt slutter opp om formålet med samværsretten; barnets rett til størst mulig samlet foreldrekontakt.

Det hender at barn blir negative til et helgesamvær eller feriesamvær. Barnet vil for eksempel tilbringe samværshelgen på sitt faste bosted fordi vennene skal møtes for å spille fotball på løkka.

At barn er negative til samvær kan medføre utfordrende situasjoner for bostedsforelderen.

Samtidig er det viktig å huske på at barnet ikke har fullstendig selvbestemmelsesrett før det er 18 år.

Forelderen plikter således lojalt til å slutte opp om gjennomføring av den gjeldende samværsavtalen. Hvis man derimot mener at samværet ikke lenger er til det beste for barnet, må man gå veien om endring av samværsavtalen.

Noen foreldre er uenige i spørsmålet om hvem som skal betale reisekostnadene ved samvær. Dersom foreldrene bor nærme hverandre, faller det ofte naturlig av hver av foreldrene dekker sine egne reisekostnader selv.

Når reisekostnadene skal deles forholdsmessig etter inntekt betyr dette at den av foreldrene som har høyest inntekt dekker mer av reisekostnadene enn den som har lavere inntekt. Alle foreldre har imidlertid avtalefrihet, og kan dermed selv avtale hvordan reisekostnadene skal fordeles.

• Les mer om: Reisekostnader ved samvær

Dersom du mistenker vold eller overgrep kan samvær nektes. Samvær skal ikke gjennomføres hvis det ikke er til det beste for barnet.

I utgangspunktet skal barnet ha kontakt med både mor og far, selv om de ikke bor sammen. Det er ikke lov å nekte samvær dersom det ikke foreligger rimelige årsaker til samværsnekten.

Dersom du har en reell mistanke om at barnet blir utsatt for vold eller overgrep, skal du ikke levere barnet til samvær.

Bostedsforelderen kan i utgangspunktet ikke ensidig stoppe samværet, men mindre det foreligger risiko for at barnet blir utsatt for vold eller på annen måte behandlet slik at den fysiske eller psykiske helsen utsettes for skade eller fare.

Hvis slike forhold ikke foreligger er det den av partene som ønsker endring av eksisterende samværsavtale som må bringe saken inn for domstolen.

Det er kun objektivt godt begrunnede forhold som kan danne grunnlag for nektelse av samværsrett og nektelse av samvær uten grunnlag kan bli sanksjonert ved tvangsmidler, som tvangsmulkt.

• Les mer om: Tvangsmidler ved samværsrett

Det fremgår av barneloven § 43 tredje ledd at det ved avtale eller dom kan settes vilkår for samvær. Ett slikt vilkår for samvær er samvær under tilsyn.

Det er særlig aktuelt i tilfeller der det er fare for vold, rus, seksuelle overgrep, barnebortføring, psykiske lidelser eller lignende. Samvær under tilsyn må ses i sammenheng med adgangen til å nekte samvær helt.

• Les mer om: Samvær med tilsyn: Hva er reglene?

• Les mer om: Advokat ved barnefordeling? Vi er din rådgiver.

Vi bistår klienter over hele landet.