Dom: Økonomisk kompensasjon fra dødsbo - Høyesterett

Økonomisk kompensasjon fra dødsbo - Høyesterett

INSTANS: Høyesterett - Dom

DATO: 2000-06-29

DOKNR/PUBLISERT: HR-2000-36-A - Rt-2000-1089

SAKSGANG: Borgarting lagmannsrett LB-1998-3544 A/01 - Høyesterett HR-2000-36-A, nr. 296/1999.

FORFATTER: Stang Lund, Frisak, Matningsdal, Aarbakke, Lund.

Dommen ble ikke prosedert av våre advokater, men presenteres som illustrasjon og oppdatering på rettsutviklingen i familierettslige saker.

• Les mer om bostyrer dødsbo her.
• Ler mer som dødsbo skifte og skaffe oversikt her.

Saken gjaldt krav om økonomisk kompensasjon fra dødsbo for stell og pleie av avdøde samboer. Partene hadde vært samboere fra 1985 til 1998, da mannen døde etter langvarig dårlig helsetilstand. Mannen hadde store alkoholdproblemer, spesielt fra året 1993, noe som førte til svært dårlig helse. Forut for sitt dødsfall hadde han i lang tid behov for stell og pleie, noe hans samboer ga han. Mannens to halvsøstre var arvinger til boet. Etter hans dødsfall i 1998 krevde samboeren økonomisk vederlag for tid og innsats hun hadde lagt ned i å stelle samboeren over lang tid. Høyesterett fant at kvinnen kunne kreve vederlag for stell og pleie med grunnlag i alminnelige berikelses- eller restitusjonsbetraktninger. Retten uttalte at også rettferds- og rimelighetsbetraktninger tilsa et slikt resultat. Kvinnen kunne kreve et vederlag på kr. 400 000,-.

Dommer Stang Lund: Saken gjelder krav om vederlag i dødsbo for stell og pleie av samboer.

C, født *.*.1945, er opprinnelig fra Polen, men har bodd i Norge siden 1981. Hun har fra oktober 1985 vært registrert i folkeregisteret sammen med D, født *.*.1947, på adressene xxxveien 81 C og fra 1994 i ---veien 197 i Oslo. De var ikke gift, men levde i et ekteskapsliknende forhold. Skriftlig avtale om bofellesskap ble ikke inngått. Det foreligger heller ikke andre skriftlige nedtegnelser om rettsforholdet mellom samboerne.

D døde 4. januar 1998. Han hadde ikke opprettet testament. Ds arvinger etter loven er hans to eldre halvsøsken B, født *.*.1929, og A, født *.*.1930. A og D hadde samme hjem til han var to til tre år, og for Bs del til han var om lag ni år.

D etterlot seg leiligheten i ---veien 197 i X borettslag. Den var finansiert ved salg i 1994 av leiligheten i xxxveien og salg av aksjer. A og B overtok boet til privat skifte. C måtte på kort varsel flytte ut av den felles bolig da D døde. Leiligheten ble solgt for 650.000 kroner, og for øvrig består boet av verdipapir og kontanter. Den samlede verdi var om lag 1.060.000 kroner.

D var fram til 30. mars 1993 i arbeid som ingeniør i standardiseringsavdelingen i Ø. Avdelingen ble flyttet til Bergen, og D valgte ikke å flytte med. Han fikk arbeid i ***, og var der noen dager til like før påske i 1993. Etter daglig inntak av betydelige mengder alkohol møtte han ikke på arbeid etter påsken. D mottok arbeidsledighetstrygd til 1997.

D hadde i mange år hatt et alkoholproblem. Dette er for Høyesterett noe nærmere belyst ved en nyinnflyttet nabos klage 28. juni 1992 på ham til styret i Y borettslag over fyll, bråk, ubeherskete skrik, provoseringer, trusler og trakassering. Det framgår blant annet av klagen at Ds trakassering også gjaldt samboeren, og at han truet med å drepe henne. D ble kastet ut av borettslaget i 1994 på grunn av husbråk. Styret i X borettslag underrettet 4. januar 1996 D om at det var kommet klage på ham og samboeren over stadig fyllebråk, skriking og annen sjenanse til alle døgnets tider. Samtidig ble første advarsel gitt.

D drakk fra påsken 1993 daglig betydelige mengder sprit, bortsett fra et par korte opphold i 1995 og 1996. Inntaket av alkohol førte etter hvert til svekkelse både fysisk og psykisk. Han fikk vansker med å gå, mistet lett balansen og falt i beruset tilstand og slo seg. Ved en anledning mistet han flere fortenner. Han tok ikke hånd om sin personlige hygiene, hadde ikke kontroll med kroppens funksjoner, og ble etter hvert inkontinent.

Side 1090

D ble fra september 1994 innbrakt til Z Legevakt eller Æ Sykehus ti ganger for øyeblikkelig hjelp på grunn av sterke kramper, bevisstløshet, fråde, delirium tremens eller truende delir. Ved innleggelsene var diagnosene kronisk alkoholisme/delirium tremens. Det framgår av sykejournalene at han hadde hallusinasjoner og snakket om ting som ikke eksisterte. Han ble tvangsinnlagt 8.-12. april 1996 etter lov om psykisk helsevern § 5 for alkoholabstinens og psykose uten realitetsorientering. Journalene viser også at han hadde problem med å beholde maten, at han hadde ukontrollert urinavgang, og at han i flere tilfeller hadde større hematom. Han ble flere ganger tilbudt rehabilitering, men dette ønsket han ikke å motta. D forlot hver gang sykehuset etter et kort opphold, og i flere tilfeller mot sykehusets råd.

C hadde omsorgen for og stell og pleie av D fram til han døde i 1998. Hun hadde før dette vært i arbeid som servitør og kantinemedarbeider fram til sommeren 1993, da hun ble arbeidsledig. C hadde noen sporadiske arbeidsoppdrag i 1994. Høsten 1997 deltok hun på AMO-kurs. Hun mottok arbeidsledighetstrygd i to 80 ukers perioder. C har fra mai 1998 vært kantinemedarbeider.

Ds inntekt var fram til 1992 økende til om lag 305.000 kroner. Deretter gikk inntekten ned til 270.000 kroner i 1993. Etter reduksjon av trygdeytelsene i 1997 utgjorde den 52.000 kroner inkludert kapitalinntekter. Cs inntekter varierte i årene 1988 til 1997 fra 77.000 kroner i 1988 til 148.000 kroner i 1990 og deretter fra 126.000 kroner i 1993 til 50.000 kroner i 1997. Hun er uten formue.

Husleie og de faste utgifter ble betalt av D. C brukte sine inntekter til å dekke personlig forbruk og fellesutgifter til husholdningen.

Etter Ds død krevde C at boet (de to halvsøstre) betalte for hennes stell og pleie av D. Kravet ble tilbakevist. C reiste sak for Oslo byrett og krevde at A og B betalte vederlag begrenset oppad til 475.000 kroner. Oslo byrett avsa 6. oktober 1998 dom med slik domsslutning:

« 1. A og B dømmes til solidarisk å betale til C et beløp stort 450.000 - firehundreogfemtitusen - kroner med tillegg av 12% rente fra 1. april 1998. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen.

2. A og B dømmes til solidarisk å betale det offentliges og Cs saksomkostninger med 22 230 - tjuetotusentohundreogtretti - kroner til det offentlige og 300 - trehundre - kroner til C. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen. »

A og B anket byrettens dom til Borgarting lagmannsrett, som 24. juni 1999 avsa dom med slik domsslutning:

« 1. A og B dømmes til solidarisk å betale til C 400.000 - firehundretusen - kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra 1 april 1998 til betaling skjer.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller for lagmannsretten.

3. Oppfyllelsesfristen etter punkt 1 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. »

A og B har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.

Side 1091

Til bruk for Høyesterett har partene og ni vitner gitt skriftlige forklaringer og forklart seg ved bevisopptak. Ingen av vitnene er nye for Høyesterett. Det er framlagt enkelte nye dokumenter som jeg ikke finner grunn til å spesifisere. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere instanser.

De ankende parter, A og B, har i hovedsak anført:

Lagmannsretten har bedømt bevisene feil når retten har lagt til grunn at ankemotparten alene sto for ekstraordinær omsorg, stell og pleie over et lengre tidsrom. De ankende parter har ikke bestridt at D kunne være noe pleietrengende de siste månedene før han døde. Ankemotparten utførte imidlertid ikke stell og pleie utover det som naturlig hører med i et bofellesskap mellom samboere, og dette gir ikke grunnlag for vederlag. Tvert om var leiligheten ustelt og D delvis overlatt til seg selv.

Ankemotpartens oppførsel generelt overfor D var ikke som den burde være fra en samboer. Også hun drakk alkohol i betydelige mengder og var derfor ikke en støtte for avdøde.

De ankende parter mener at lagmannsretten har tatt feil ved bedømmelsen av forholdet mellom D og hans halvsøsken og niese. Det hadde fra gammelt av vært jevn og nær kontakt med besøk og mange telefoner. Familien utviste også omsorg. Besøk og telefoner ble imidlertid motarbeidet av ankemotparten ved at hun forstyrret og avbrøt telefonsamtaler og ikke ville motta besøk.

De ankende parter bestrider ikke at det i visse tilfeller kan tenkes tilkjent vederlag basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper når dette finnes rimelig, jf. særlig Rt-1984-497 for så vidt angår booppgjør mellom tidligere samboere. Lagmannsretten har imidlertid feilaktig lagt til grunn at vederlag kan tilkjennes ut fra en totalvurdering, hvor flere momenter vil kunne tillegges vekt uavhengig av om D og boet har blitt beriket. Dette er i realiteten å tilkjenne vederlag ut fra konkrete rimelighetsbetraktninger, og dette er det ikke anledning til etter gjeldende rett.

Vederlag bare basert på rimelighet krever et positivt rettslig grunnlag i lov, jf. eksempelvis den tidligere lov om ektefellers formuesforhold § 25 annet ledd og någjeldende ekteskapslov § 63 og § 73. Arveloven § 36 må forstås slik at den er uttømmende for så vidt angår krav overfor dødsbo for stell og pleie av avdøde, og det skal etter rettspraksis mye til før hjemmeværende barn får tilkjent vederlag for stell og pleie av foreldre. Dette viser at en ektefelle ikke ville få tilkjent vederlag for ekstraordinær omsorg, stell og pleie. En samboer kan ikke forvente å få mer i vederlag enn en ektefelle.

Subsidiært gjøres gjeldende at et vederlag på 400.000 kroner er alt for høyt. I utredningen inntatt i NOU 1999:25 Samboerne og samfunnet, har et flertall foreslått at samboere skal kunne testamentere et beløp begrenset oppad til fire ganger folketrygdens grunnbeløp uten hinder av livsarvingers pliktdelsarv. Med någjeldende grunnbeløp i folketrygden ville dette gitt et beløp rett under 200.000 kroner. Det foreligger også beregning av en gjennomsnittlig husmorlønn, som har vært anslått til omlag 50.000 kroner årlig i 1996, jf. Sverdrup: Stiftelse av sameie i ekteskap og samliv side 338. Selv om Høyesterett legger til grunn at ankemotpartens innsats var så ekstraordinær at den skulle gi grunnlag

Side 1092

for vederlag, kan ikke beløpet i noe tilfelle bli så høyt som det lagmannsretten kom til.

De ankende parter peker også på at foreldelsesreglene medfører at det bare kan kreves vederlag for de siste tre år før dødsfallet. Dette må også være et moment ved bedømmelsen av vederlagskravets størrelse.

For så vidt angår saksomkostningene har de ankende parter vist til at ankemotparten allerede for byretten fikk et forlikstilbud på 200.000 kroner.

A og B har nedlagt slik påstand:

« 1. A og B frifinnes.
Subsidiært: C tilkjennes vederlag fastsatt etter rettens skjønn.

2. De ankende parter og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for alle retter. »

Anførselen om at også hun skulle ha et alkoholproblem er helt udokumentert og motsies av at hun har vært i arbeid fra mai 1998 til dags dato. Hun prøvde forgjeves å få D til å slutte med alkohol. Ankemotparten, C, har i hovedsak anført:

Lagmannsrettens bevisvurdering er riktig både for så vidt angår omfanget av Ds pleiebehov, tidsrommet han var pleietrengende, og at hun utførte ekstraordinær omsorg, stell og pleie av ham.

Fra påsken 1993 var Ds og hennes liv preget av hans kroniske alkoholisme og herunder hans særlig sterke behov for omsorg og pleie hele døgnet. Det framgår av sykejournalene at D ti ganger i tidsrommet september 1994 fram til hans død i januar 1998 ble innbrakt på legevakten eller innlagt på sykehus på grunn av sin alkoholisme. Han ble tvangsinnlagt i april 1996 for alkoholabstinens og psykose.

Det bestrides ikke at D og hans halvsøstre og niese har hatt en viss kontakt også etter at de ble samboere i 1985. Denne kontakt har imidlertid vært sporadisk og overfladisk. Dersom kontakten hadde vært hyppig og nær, er det svært påfallende at de ankende parter i alle fall fra sommeren 1993 ikke forsto og forholdt seg til Ds kroniske alkoholisme og prøvde å påvirke ham til å søke sakkyndig hjelp.

Lagmannsretten har blant annet under henvisning til Rt-1984-497 korrekt lagt til grunn at krav på vederlag for døgnkontinuerlig omsorg, stell og pleie langt utenom det som naturlig hører med i et bofellesskap mellom nærstående, ikke er begrenset til situasjoner der det foreligger en direkte berikelse eller besparelse hos den andre samboer som følge av innsatsen. Uttalelsene i dommen må forstås slik at det er tilstrekkelig for å tilkjenne vederlag at dette framstår som rimelig. Vederlag for ekstraordinær omsorg og pleie kan etter alminnelige rettsgrunnsetninger tilkjennes ut fra en totalvurdering, der det må legges vekt på blant annet varigheten av samboerforholdet, den ekstraordinære innsatsen, fysiske og psykiske belastninger, hans tilkjennegivelse om at hun skulle arve ham, forholdet til arvingene etter loven og andre omstendigheter. Ankemotparten har blant annet vist til flere underrettsavgjørelser og den juridiske teori.

Vederlaget utmåles som en skjønnsmessig kompensasjon ut fra en helhetsvurdering. Lagmannsretten har korrekt lagt vekt på en totalvurdering der interessene på begge sider skal veies opp mot hverandre. Det

Side 1093

gjøres gjeldende at det ekstraordinære omfang av innsatsen over flere år, meget store fysiske og psykiske belastninger, at innsatsen var uforenlig med arbeid utenfor hjemmet og de besparelser D oppnådde ved hennes hjelp, må medføre at vederlaget settes høyt.

C har nedlagt slik påstand:

« 1. Lagmannsrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. C/det offentlige tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett. »

Begge parter har tatt utgangspunkt i Høyesteretts dom i Rt-1984-497. Denne sak gjaldt spørsmålet om en felles enebolig som var oppført i samlivsperioden, var i sameie mellom samboerne. Subsidiært krevde den fraflyttede samboer vederlag for arbeidsinnsats ved oppføring av felles bopel og dekning av utlegg for byggeutgifter med 13.000 kroner. Høyesterett la til grunn at hver av samboerne fortsatt eide sitt, og at det ikke forelå klare holdepunkter for at boligen var blitt sameie. Det subsidiære vederlagskrav førte heller ikke fram. Førstvoterende uttalte imidlertid (Rt-1984-497 s 504): Jeg er kommet til at lagmannsrettens dom må stadfestes.

Spørsmålet om en samboer kan kreve vederlag for stell og pleie ved samlivsbrudd eller i samboers dødsbo har ikke tidligere vært prøvd av Høyesterett. Innledningsvis finner jeg derfor grunn til å si noe mer generelt om det rettslige grunnlag for slike krav.

« Etter mitt syn må det imidlertid ved oppløsning av samboforhold være rom for vederlagskrav basert på alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper og på rimelighetsbetraktninger. »

De ankende parter har gjort gjeldende at krav på vederlag for stell og pleie i samboerforhold krever hjemmel i lov og har vist til at et slikt krav ikke har noen parallell i ekteskapslovens vederlagsregler, jf. § 63 og § 73 som hevdes uttømmende å regulere når det kan tilstås vederlag ved deling av formuen ved separasjon og skilsmisse. De har til ytterligere underbygging av sitt syn vist til arveloven § 36 annet ledd som også hevdes uttømmende å angi når det i et dødsbo kan kreves godtgjøring for stell og pleie av avdøde.

Partene har hatt forskjellige oppfatninger av hvorledes denne uttalelse skal forstås og rekkevidden av den. Etter min mening må uttalelsen forstås slik at berikelse og rimelighet er kumulative vilkår. Vederlagskrav på dette grunnlag har sin parallell i ekteskapsloven § 73 og den tidligere lov om ektefellers formuesforhold § 25 som Høyesterett viste til i dommen. Hvorvidt førstvoterende har ment å uttale seg om vederlagskrav ved oppløsning av samboerskap rent generelt, kan imidlertid være noe tvilsomt.

Jeg er enig i at det ikke kan hentes noen parallell fra ekteskapslovens vederlagsregler, og at dette kan gjøre spørsmålet i vår sak tvilsomt. Loven inneholder ikke bestemmelser om vederlag for stell og pleie av den annen ektefelle. Et slikt krav måtte eventuelt ha grunnlag i alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper som et supplement til ekteskapslovens vederlagsregler, men den kasuistiske utforming av disse

Side 1094

regler gjør slik supplering problematisk, jf. eksempelvis Lødrup: Familieretten tredje utgave side 238 med videre henvisning til Rt-1971-34. Lovens øvrige bestemmelser om underholdsplikt, ektefellers formuesforhold med likedeling eller skjevdeling av formuen ved separasjon eller skilsmisse vil i noen utstrekning kunne kompensere for ekstraordinært stell og pleie av den annen ektefelle. Etter min mening kan ikke utformingen av ekteskapslovens vederlagsregler ses som en avgjørende innvending mot å tilkjenne vederlag for stell og pleie i samboerforhold. Heller ikke arveloven § 36annet ledd som gjelder hjemmeværende barns forloddsrett i de tilfeller det uten rimelig vederlag er gjort særlig mye for arvelater, kan underbygge en slik slutning.

Jeg har kommet til at alminnelige berikelses- og restitusjonsprinsipper må kunne gi grunnlag for en samboers krav på vederlag for stell og pleie av bofellen ved samlivsbrudd eller ved død. Dette underbygges av at den rettssetning som uttales i dommen fra 1984, har blitt forstått som uttrykk for en mer generell oppfatning om at det ved opphør av samboerforhold er plass for vederlagskrav ut fra slike prinsipper, jf. NOU 1999:25 Samboerne og samfunnet side 130 og Vedlegg 1 sidene 186 og 190 og Strøm Bull: Ugift samliv side 101 og sidene 171-172. Utredningen foreslår i tråd med dette lovfestet retten til vederlag i samboerforhold.

Etter min mening tilsier også rettferds- og rimelighetsgrunner et slikt resultat. Hensynet til pleietrengende samboer som har en sterk interesse i å motta omsorg og nødvendig stell og pleie, og rimelighet i forhold til den samboer som yter slik innsats, taler for at vederlag for omsorg, stell og pleie bør kunne kreves. Det er nærliggende å anta at den samboer som nyter godt av omsorg, stell og pleie ønsker å tilgodese bofellen økonomisk når denne gjør en vesentlig innsats for å bedre livskvaliteten for den pleietrengende. Særlig vil dette være tilfellet når samboers stell og pleie trer i stedet for leie av hjemmehjelp eller bruk av det offentlige hjelpeapparat. Dette gjelder ikke minst om samboeren tar permisjon fra arbeidet eller trer ut av arbeidslivet for å kunne gi ekstraordinær omsorg, stell og pleie. I slike tilfeller vil et vederlagskrav basert på tapte inntekter også å ha karakter av en form for erstatning. Hensynet til den pleietrengendes økonomi og eventuelle arvinger trer i slike tilfeller mer i bakgrunnen.

Spørsmålet er dernest på hvilke vilkår det kan kreves vederlag for stell og pleie. I tråd med de regler som gjelder for vederlagskrav mellom ektefeller, og med den rettssetning som kom til uttrykk i dommen fra 1984, må det kreves at samboers innsats har tilført den annen samboer en økonomisk fordel. Den økonomiske fordel vil det normalt være naturlig å se som en berikelse eller en besparelse. Fordelen vil være bestemmende for det maksimale omfang av vederlagskravet. Hvorvidt det skal betales vederlag, og i tilfelle hvor meget, beror i tillegg på en skjønnsmessig rimelighetsvurdering.

Ved bedømmelsen av om en økonomisk fordel kan anses tilført må utgangspunktet tas i en objektivisert norm. Dersom samboeren er pleietrengende på grunn av sykdom, skade eller andre forhold, vil daglig omsorg, stell og pleie som går lenger enn det som hører med i samboerforhold, normalt måtte anses for å tilføre den pleietrengende en økonomisk fordel.

Side 1095

Vederlag kan bare kreves så langt dette finnes rimelig. Normalt vil et vederlag bare kunne tilkjennes i de tilfeller den økonomiske fordel ikke er uvesentlig. Konkret må sykdom, skade eller andre forhold ha medført at det foreligger et særlig sterkt og mer langvarig behov for omsorg, stell og pleie. Vederlag framstår i slike tilfeller som rimelig når samboers innsats er ekstraordinær i omfang og varighet. Ved bedømmelsen av om omfanget er ekstraordinært må blant annet tas i betraktning belastninger som følger av den pleietrengendes sinnstilstand, smerter og graden av hjelpeløshet, og om stell og pleie finner sted på dagtid eller er døgnkontinuerlig. Normalt må omsorgsoppgaven ikke være kortvarig som eksempelvis ved akutt sykdom. Hvis omsorgsoppgaven er så omfattende at samboeren får redusert inntekt eller inntektsbortfall, og stell og pleie trer i stedet for sykehjem eller nødvendig leid pleiehjelp, vil et vederlagskrav kunne stå særlig sterkt.

De ankende parter har fastholdt at det bare forelå et begrenset behov for stell og pleie noen måneder før D døde, og at ankemotpartens omsorg, stell og pleie heller var mindre enn det som er naturlig mellom samboere. Jeg bemerker at lagmannsretten hørte samtlige vitner som har forklart seg skriftlig og ved bevisopptak for Høyesterett. Bevisførselen for Høyesterett har ikke frambragt noe som viser at lagmannsrettens bevisbedømmelse er uriktig. Tvert om underbygger bevisførselen at lagmannsrettens bevisbedømmelse er korrekt, og at ankemotparten sto alene om å ta de store belastningene som fulgte av Ds misbruk av alkohol. De ankende parters uttalelser i skriftlige erklæringer og bevisopptak for Høyesterett kan bare forstås på bakgrunn av en manglende forståelse av de alvorlige skadevirkninger alkoholmisbruket etter hvert førte til. Jeg bemerker til slutt at påstandene om at ankemotparten drakk betydelige mengder alkohol er helt udokumenterte, og er tilbakevist av lagmannsretten.

Jeg finner etter dette at ankemotpartens uvanlig omfattende omsorg, stell og pleie av D over en lengre tidsperiode, må antas å ha medført en vesentlig økonomisk fordel for ham. Jeg legger som lagmannsretten til grunn at D var avhengig av hjelp fra 1993, og at han ble stadig mer pleietrengende fram til han døde i januar 1998. Jeg er også enig med lagmannsretten i at ankemotparten alene hadde ansvaret for døgnkontinuerlig omsorg, stell og pleie av ekstraordinært omfang under særdeles vanskelige og belastende omstendigheter. Det er her tilstrekkelig å vise til de opplysninger som foreligger om Ds daglige alkoholkonsum fra påsken 1993, hans krenkende adferd i overstadig beruset tilstand overfor samboeren, grunnene til at øyeblikkelig legehjelp til tider var nødvendig fra 1994 fram til hans død og hans etter hvert manglende beherskelse av basale kroppsfunksjoner.

Utmåling av vederlaget må skje ut fra en skjønnsmessig rimelighetsvurdering. Samboerskapets varighet, samboernes inntekter, boets netto formue, den lange varighet av den ekstraordinære omsorg, stell og pleie og de meget store fysiske og psykiske belastninger for ankemotparten, er vesentlige momenter. Etter de opplysninger som foreligger var det Ds ønske at ankemotparten skulle arve ham. Dette underbygger at han var innforstått med at hun skulle få økonomisk kompensasjon for sin omsorg. Det må skjønnsmessig også tas hensyn til ankemotpartens reduserte inntekter i årene 1993 til 1998 som følge av omsorgsarbeidet,

Side 1096

og at hennes innsats har trådt i stedet for det offentlige hjelpeapparat og omkostningene ved å nytte leid hjelp.

Ut fra dette er jeg kommet til at lagmannsrettens fastsettelse av vederlaget til 400.000 kroner ligger innenfor den skjønnsmessige ramme for vederlag for ekstraordinær omsorg, stell og pleie i et tilfelle som dette.

Anken har ikke ført fram. Saken har reist uavklarte og prinsipielle spørsmål om samboers krav på vederlag for stell og pleie. Jeg er derfor kommet til at særlige omstendigheter må medføre at de ankende parter ikke skal betale saksomkostninger for noen instans, jf. tvistemålsloven § 180.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for Høyesterett.

Dommer Frisak: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Aarbakke: Likeså. Dommer Matningsdal: Likeså.

Dommer Lund: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

Dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for Høyesterett.

Våre advokater bistår på alle trinn i saken

Alle familierettslige problemstillinger må håndteres individuelt og på riktig måte for å nå frem. Vurderingen kan være til dels kompleks og det er en fordel om man lar seg bistå av en advokat med erfaring fra slike saker.

Vi bistår klienter over hele landet.