Barneloven

Kapittel 1 inneholder én bestemmelse og denne regulerer fødselsmeldingen som legen eller jordmoren plikter å gi til folkeregistermyndigheten når barnet blir født.

Der skal det opplyses om hvem som er far til barnet samt om barnets foreldre bor sammen. I tilfeller der barnets foreldre ikke bor sammen, skal meldingen om hvem som er far til barnet også sendes til bidragsfogden.

Kapittel 2 inneholder bestemmelser om foreldreskap, dvs. hvem som er barnets foreldre.

Her reguleres blant annet hvordan erklæring av farskap eller medmorskap skal bestemmes, og det fremgår her at den som er gift med barnets mor automatisk vil bli far eller medmor til barnet.

Dersom det er tvist om hvem som er barnets far, har både barnet, en av foreldrene eller en tredjemann, rett til å reise sak for domstolen for å få fastsatt farskapet. I en slik sak kan retten gi pålegg til både mor, barnet og hver mann som er part i saken, om å gi fra seg prøve til DNA-analyse.

Barnelovens kapittel 3 omhandler NAV sine oppgaver i forbindelse med farskapssaker.

Når bidragsfogden får meldingen om hvem som er barnets far, betyr dette at barnets foreldre ikke bor sammen. Bidragsfogden plikter da å gi beskjed til vedkommende mann som barnets mor har oppgitt at er far til barnet.

Dersom denne mannen ikke erklærer farskap, skal vedkommende få anledning til å uttale seg om farskapsspørsmålet.

Dersom han imidlertid erklærer farskap, vil bidragsfogden melde fra til folkeregisteret som deretter registrerer han som far til barnet.

Kapittel 4 i barneloven regulerer rettens gang i slike farskapssaker og bestemmer blant annet hvor en sak må reises og hvem som er partene i saken.

Ved slike farskapssaker kan retten som nevnt pålegge at det avlegges prøver i forbindelse med DNA-testing hvilket gjør at det enklere kan fastlegges hvem som faktisk er far til barnet.

Barnelovens kapittel 5 er en sentral del av loven og inneholder blant annet bestemmelser om foreldreansvar og hvor barnet skal bo fast etter samlivsbrudd.

• Les mer om: Foreldreansvar: Hva er dine rettigheter og plikter?

Kapittelet innledes med en bestemmelse knyttet til foreldreansvar. Det følger av denne bestemmelsen at barnet har krav på omtanke og omsorg fra den eller de som har foreldreansvaret. Videre spesifiseres det at den eller de som har foreldreansvaret både har en rett og en plikt til å ta avgjørelser for barnet i barnets personlige forhold, og at foreldreansvaret alltid skal utøves ut fra barnets interesser og behov.

Mor og far får automatisk delt foreldreansvar når de er gift eller samboere når barnet blir født. Når foreldrene verken er gift eller samboere, må de gi meldingen til folkeregisteret om de enten skal ha foreldreansvaret alene, eller om den ene skal ha foreldreansvaret alene.

Det er ikke mulig å ha foreldreansvaret alene dersom barnet bor fast hos den andre av foreldrene. Bostedsforelderen må derfor alltid ha del i foreldreansvaret.

Ved et eventuelt samlivsbrudd vil foreldreansvaret fortsette som tidligere. Man mister altså ikke del i foreldreansvaret ved et samlivsbrudd.

Der hvor foreldrene har delt foreldreansvar, men hvor barnet bor fast hos én av foreldrene, vil denne forelderen ha større beslutningsmyndighet hva gjelder barnets forhold.

Denne forelderen kan blant annet bestemme hvilken barnehage barnet skal gå i, hvor i landet barnet skal bo og andre større avgjørelser i dagliglivet. Disse bestemmelsene ligger derfor til bostedsforelderen.

Hvis foreldrene har delt foreldreansvar, kan ikke den ene av foreldrene flytte ut av landet med barnet. Der kun bostedsforelderen har foreldreansvaret, kan imidlertid ikke den andre forelderen motsette seg at denne flytter til utlandet med barnet.

For å unngå at barnet flytter ut av landet i disse tilfellene, må det reises sak for domstolen. Det kan få det utfall at retten nedlegger reiseforbud for den av foreldrene som vil forlate landet med barnet.

Der bare den ene av foreldrene har foreldreansvaret, plikter denne forelderen å gi den andre opplysninger om barnet ved forespørsel. Den av foreldrene som ikke har foreldreansvaret, har også rett til å få opplysninger om barnet fra både barnehage, skole, helse- og sosialvesen og politi.

Opplysninger kan imidlertid nektes utgitt dersom det kan være til skade for barnet at den andre av foreldrene mottar disse opplysningene.

• Les mer om: Delt omsorg mellom foreldrene

Dersom foreldrene har delt foreldreansvar og den ene av foreldrene dør, vil gjenlevende foreldre få foreldreansvaret alene.

Videre omhandler kapittelet bestemmelser knyttet til barnets bestemmelsesrett.

Den sier at barnet har rett til å være med på avgjørelser som omhandler en selv. Denne bestemmelsesretten økter i takt med barnets alder og modenhet. Foreldrene plikter altså å legge vekt på hva barnet mener alt etter hvor gammel og modent barnet er.

Når barnet er 7 år skal barnet få informasjon og bli hørt før foreldrene tar avgjørelser som gjelder barnets personlige forhold. Dette gjelder spesielt forhold som dreier seg om hvor barnet skal bo fast etter samlivsbrudd.

Det gjelder også der det er spørsmål om, og omfanget av, samvær etter samlivsbrudd. Når barnet er fylt 12 år, sier loven at det skal legges stor vekt på hva barnet mener.

Dersom foreldrene ikke bor sammen ved fødselen, eller dersom foreldrene går fra hverandre, er det opp til foreldrene å avtale hvor barnet skal bo fast. Man avtaler enten at barnet skal bo fast hos den ene av foreldrene, eller at barnet skal ha delt fast bosted.

Der foreldrene ikke kommer til enighet om hvor barnet skal bo fast, må en av de bringe saken inn for domstolen som da vil avgjøre dette spørsmålet.

• Les mer om: Barnets faste bosted og delt fast bosted

Barneloven fastslår at barnet har rett til samvær med begge sine foreldre selv om de lever hver for seg. Begge foreldrene har i den forbindelse et gjensidig ansvar for at denne samværsretten blir oppfylt.

Det er full avtalefrihet mellom foreldrene hva gjelder omfanget av samværet, men en avtale om samvær må skje på bakgrunn av hva foreldrene mener er det beste for barnet. Når foreldre bestemmer dette omfanget, må det blant annet skje på bakgrunn av hvor gammelt barnet er, hvilken grad barnet er knyttet til nærmiljøet og reiseavstanden mellom foreldrene.

Barneloven har også statuert en legaldefinisjon av det som kalles "vanlig samvær". Vanlig samvær i lovens forstand gir samværsforelderen rett til samvær med barnet én ettermiddag i uka med overnatting og samvær annenhver helg. Videre gir den rett til tre uker sommerferiesamvær og samvær annenhver høst-, vinter-, jule- og påskeferie.

Hensikten med en slik definisjon er at det gir en rettesnor for foreldre der det ellers kan bli fastsatt for lite samvær samt at det kan bidra til at konflikter løses utenfor domstolen.

• Les mer om: Samværsrett - Din Guide

Det er full avtalefrihet hva gjelder fordelingen av reisekostnader ved samvær.

Dersom foreldrene ikke blir enige og ønsker å følge barnelovens utgangspunkt, skal utgiftene deles mellom foreldrene etter størrelsen på inntekten deres.

Utgiftene inkluderer da både kostnadene til barnets reise og foreldrenes nødvendige kostnader i forbindelse med at barnet må hentes eller bringes til samvær.

Når foreldrene ikke bor sammen og en av foreldrene ønsker å flytte, enten i eller ut av Norge, og det er laget en avtale samværsavtale vedrørende barnet, må den av foreldrene som ønsker å flytte sende et varsel til den andre av foreldrene.

Dette varselet må sendes senest seks uker før flyttingen finner sted. Dette innebærer at den andre av foreldrene får tid og anledning til å reise sak for domstolen dersom den mener at det ikke er til det beste for barnet å flytte.

• Les mer om: Kan du flytte med barnet uten den andres samtykke?

Dette kapittelet innledes med barnelovens fanebestemmelse, nemlig barneloven § 48, som omhandler barnets beste.

Det følger av denne bestemmelsen at avgjørelser som gjelder foreldreansvar, flytting med barnet, hvem barnet skal bo fast og samvær skal tas ut fra hva som er det beste for barnet.

Dersom foreldrene ikke blir enige om enten foreldreansvaret, hvor barnet skal bo fast eller omfanget av samværet, må domstolen avgjøre tvisten. Foreldrene må i så fall fremlegge en gyldig meklingsattest for domstolen når de reiser sak.

I en sak for domstolen kan også foreldrene be domstolen avsi en midlertidig avgjørelse. En slik avgjørelse vil enten gjelde for en viss tid, eller frem til saken er endelig avgjort i domstolen.

Når en sak har kommet inn for domstolen, vil partene først bli innkalt til et saksforberedende møte. Formålet med et slikt møte er å klarlegge tvistepunktene og se om det er mulig for foreldrene å bli enige.

Retten kan oppnevne en sakkyndig til å være med i dette møtet. I forkant av møtet kan retten be den sakkyndige ha samtaler med foreldrene, og også barna, samt gjøre andre undersøkelser i saken.

Hvis foreldrene ikke blir enige i det saksforberedende møtet, kan den sakkyndige få mandat til å foreta ytterligere samtaler, undersøkelser og vurderinger i saken. Retten vil samtidig enten bestemme at det skal fastsettes et nytt saksforberedende møte, eller om det må avholdes en hovedforhandling i saken.

• Les mer om: Barnefordeling: Rettigheter ved foreldretvist
• Les mer om: Mekling og meklingsattest ved barnefordeling
• Les mer om: Dette er gangen i en barnefordelingssak

Kapittel 8 omhandler plikten som foreldrene har til å forsørge barnet. Den praktiske siden av plikten til å forsørge barnet, dvs. gi mat, klær mv., påhviler den eller de som har foreldreansvaret.

Utgiftene ved forsørgelsesplikten må imidlertid bæres av begge foreldrene uavhengig av om man har del i foreldreansvaret eller ikke.

Hvordan utgiftene skal fordeles avhenger av den økonomiske situasjonen foreldrene er i. Når foreldrene lever sammen, vil utgiftsfordelingen sjeldent komme på spissen.

Der foreldrene imidlertid ikke bor sammen, skal den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet, betale barnebidrag til den som barnet bor hos. Plikten til å betale barnebidrag gjelder i utgangspunktet fram til barnet er 18 år, men kan også vare lenger ved visse omstendigheter.

Det er full avtalefrihet mellom foreldrene hva gjelder størrelsen på barnebidraget. Hvis foreldrene ikke blir enige, vil NAV fastsatte størrelsen på bidraget. Begge foreldrene plikter i den forbindelse til å gi opplysninger til NAV hva gjelder deres inntekt, utdanning og formue.

NAV skal deretter beregne hva det koster å forsørge barnet og sørge for at utgiftene deles likt mellom foreldrene ut fra størrelsen på inntekten deres. I den forbindelse skal det også tas hensyn til omfanget av samværet som den andre av foreldrene har.

• Les mer om: Forsørgelsesplikt: Dette er du pliktig til
• Les mer om: Hva er underholdsplikt?

Kapittel 9 omhandler bestemmelser knyttet til om barnelovens bestemmelser kommer til anvendelse når noen av partene har tilknytning til utlandet.

Det fremgår her at hvis barnets mor bodde i Norge i da barnet ble født, barnet senere har fått fast bosted i Norge eller dersom den oppgitte faren eller medmoren har fast bosted i Norge, kan farskap eller medmorskap fastsettes i Norge etter barnelovens bestemmelser.

Hvis tvisten imidlertid gjelder foreldreansvar, flytting med barnet ut av landet, eller hvor barnet skal bo fast i Norge, kan en sak reises for norske domstoler dersom barnet har fast bosted i Norge.

Vi bistår klienter over hele landet.