Barnevernloven

I april 2019 sendte Barne- og likestillingsdepartementet ut forslag til ny barnevernlov på høring, og forslagene følger opp NOU 2016:16. Det er forventet at det i løpet av noen år vil komme en ny barnevernlov. Enn så lenge er det dagens barnevernlov som gjelder, og i det følgende gis en kort oppsummering av lovens hovedinnhold.

• Les mer om: Barnevern
• Les mer om: Lover

Kapittel 1 inneholder bestemmelser om barnevernlovens formål og virkeområde, og grunnleggende rettigheter og plikter i saksbehandlingen.

Barnevernlovens hovedformål er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får rett hjelp til rett tid. Barn og unge skal møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse, og de skal få gode og trygge oppvekstvilkår.

Tiltak etter barnevernloven kan treffes overfor barn under 18 år. Når barnet samtykker, kan tiltak som er iverksatt før fylte 18 år, opprettholdes eller erstattes av andre tiltak frem til barnet har fylt 23 år (ettervern).

Det fremgår av kapittel 1 at barnevernloven gjelder for alle barn som oppholder seg i Norge. For barn som har vanlig bosted i en annen stat, men som oppholder seg i Norge, kommer bare enkelte av lovens bestemmelser til anvendelse. For barn med vanlig bosted i Norge kan det fattes vedtak om omsorgsovertakelse, eller vedtak om tvangsplassering på institusjon, selv om barnet midlertidig oppholder seg i utlandet.

Kapittel 1 oppstiller krav om at tjenester og tiltak skal være forsvarlige, og at barnevernet har plikt til å utøve sin virksomhet med respekt for og så langt som mulig, i samarbeid med barn og foreldre.

Barn har rett til nødvendige tiltak når vilkårene for tiltaket er oppfylt, og de har rett til å medvirke i egen barnevernssak.

• Les mer om: Samvær etter omsorgsovertakelse
• Les mer om: Tilbakeføring etter omsorgsovertakelse

Kapittel 2 har bestemmelser om ansvarsfordelingen på barnevernområdet. Blant annet slås det fast at kommunene har ansvaret for å utføre alle oppgaver etter barnevernloven som ikke er lagt til et statlig organ.

De statlige barnevernmyndighetene er departementet, Barne- ungdoms- og familieetaten (Bufetat) og fylkesmennene. For Oslo gjelder egne regler, og kommunen selv har ansvaret for Bufetats oppgaver. Statens Helsetilsyn og fylkesmennene har ansvaret for tilsyn på barnevernområdet.

For øvrig følger det av kapittelet at en barnesakkyndig kommisjon skal vurdere rapporter som utarbeides av sakkyndige i barnevernssaker. Det stilles dermed strengere krav i barnevernssaker enn i saker etter barneloven. I saker etter barneloven kreves ikke etterfølgende vurdering av barnesakkyndig kommisjon.

Barnevernloven kapittel 3 pålegger kommunen og barneverntjenesten flere oppgaver. Blant annet plikter kommunen å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. Barneverntjenesten skal søke å avdekke omsorgssvikt, adferds-, sosiale og emosjonelle problemer så tidlig at varige problemer kan unngås, og sette inn tiltak i forhold til dette.

Barneverntjenesten skal samarbeide med andre deler av forvaltningen, og den bør samarbeide med frivillige organisasjoner som arbeider med barn og unge.

Barneverntjenesten plikter ellers å utarbeide individuell plan hvis bestemte vilkår er oppfylt, delta i fengslingsmøter, holde kontakt med kriminalomsorgen og følge opp barn som sitter i varetekt eller gjennomfører fengselsstraff.

Kapittel 4 er et av de mest sentrale kapitlene i barnevernloven. Kapittelet omhandler barnevernets tiltak. Innledningsvis slås det fast at det skal legges avgjørende vekt på å finne tiltak som er til det beste for barnet.

Deretter følger bestemmelser om bekymringsmelding, barnevernets undersøkelse og hjelpetiltak. Kapittelet gir også hjemmel for ulike tvangstiltak, deriblant pålegg om hjelpetiltak og vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling, samt adgang til å fatte akuttvedtak når barn befinner seg i akutte faresituasjoner.

Vilkårene for omsorgsovertakelse fremgår av kapittel 4, samt regler knyttet til omsorgsovertakelsen, så som fratakelse av foreldreansvar, samvær, plasseringsalternativer, flytting av barn og fosterhjem.

Ved vedtakelse av hjelpetiltak krever loven at det skal utarbeides tiltaksplan for barnet. Denne skal evalueres jevnlig, og barneverntjenesten skal følge nøye med på hvordan det går med barnet og foreldrene for å vurdere om hjelpen er tjenlig, eventuelt om det er nødvendig med nye tiltak eller omsorgsovertakelse. Ved omsorgsovertakelse skal det utarbeides en plan for barnets omsorgssituasjon.

Av kapittelet fremgår det at det er ulovlig å ta med et barn til utlandet uten samtykke, dersom det er fattet bestemte akuttvedtak, eller det er fremmet sak om omsorgsovertakelse eller tvangsplassering på institusjon.

• Les mer om: Akuttvedtak i barnevernssaker

Kapittelet 5 gjelder institusjoner som hører inn under barnevernloven. Det er Bufetat som har ansvaret for etablering og drift av disse. Ved uenighet om inntak eller utskriving av barn på institusjon, kan det kreves at fylkesmannen avgjør saken.

Ifølge bestemmelsene i kapittelet har beboerne på institusjoner og sentre for foreldre og barn egne rettigheter, blant annet rett til å bestemme i personlige spørsmål, bevegelsesfrihet, og rett på samvær med andre. Dette gjelder så langt det er forenelig med barnets alder og modenhet, formålet med oppholdet, og institusjonens ansvar for driften. I tillegg til de rettigheter som følger av kapittel 5, er det gitt rettigheter i forskrift. Av kapittel 5 følger det spesifikt at det ikke er tillat å refse barn fysisk, eller bruke innelåsing i enerom eller lignende tvangstiltak. Dette gjelder med mindre det er tillatt ved forskrift.

Det følger videre av kapittel 5 at sentre for foreldre og barn skal drives slik at rett til privatliv og familieliv, samt foreldrenes rett til å ta beslutninger i kraft av den daglige omsorg for barnet respekteres. Dette gjelder så langt det er i samsvar med formålet med oppholdet og senterets ansvar for driften, herunder trygghet og trivsel.

Fylkesmannen skal føre tilsyn, og påse at institusjonene drives i samsvar med barnevernloven og tilhørende forskrifter. Hvis fylkesmannen finner at driften er uforsvarlig, kan fylkesmannen gi pålegg om å rette på forholdet, eller å nedlegge driften.

Kapittelet gjelder omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år. Det er Bufetat som har ansvaret for å gi tilbud om opphold på slikt omsorgssenter. Bufetat har også det økonomiske ansvaret, samt ansvaret for drift og etablering.

Bufetat har omsorgen når barnet er på omsorgssenter, men det er omsorgssenteret som utøver omsorgen. Fylkesmannen skal føre tilsyn, og påse at omsorgssentrene drives i samsvar med barnevernloven og tilhørende forskrifter.

Barnevernloven kapittel 6 gir regler for barneverntjenestens saksbehandling. Bestemmelsene gjelder som særregler i tillegg til forvaltningslovens regler. I kapittelet slås barnets rett til medvirkning fast, og det presiseres at det skal fremgå av barneverntjenestens vedtak hva som er barnets synspunkt, og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Hvordan barnets beste er vurdert skal også fremgå av barnevernets vedtak.

Enkeltvedtak som barneverntjenesten har truffet, og oppfølgingsvedtak som Bufetat har truffet, kan påklages til fylkesmannen. Dette gjelder ikke saker som hører under fylkesnemnda. For øvrig gir kapittel 5 fylkesmannen hjemmel til å ilegge kommunene mulkt dersom de ikke gjennomfører sine undersøkelser innen lovens frister.

Barneverntjenestens leder eller dennes stedfortreder kan, når det finnes påkrevet, kreve bistand fra politiet for å gjennomføre sine undersøkelser og fullbyrde bestemte vedtak.

Det fremgår av kapittel 5 når offentlige instanser har meldeplikt til barnevernet, og når barnevernet kan pålegge offentlige instanser å gi taushetsbelagte opplysninger. Det følger også av kapittelet at meldere har rett på å få tilbakemelding dersom de har inngitt bekymringsmelding til barnevernet. Tilbakemelding kan unnlates i tilfeller der meldingen er åpenbart grunnløs, eller der andre særlige hensyn taler mot å gi tilbakemelding

Barnevernets taushetsplikt reguleres i kapittel 6, og det følger av kapittelet at ansatte i barnevernet skal fremlegge politiattest.

• Les mer om: Bekymringsmelding til barnevernet

Når en sak etter barnevernloven skal behandles i fylkesnemnda, gjelder det egne saksbehandlingsregler. Disse er inntatt i kapittel 7.

I kapittelet står det blant annet hvilken fylkesnemnd som skal behandle saken, hvordan fylkesnemnda er sammensatt, hvilke frister som gjelder, når det skal holdes forhandlingsmøte, hvordan forhandlingsmøte skal gjennomføres, regler for godkjenning av akuttvedtak, samt regler for klage over akuttvedtak og rettslig prøving av fylkesnemndas vedtak. Som utgangspunkt holdes forhandlingsmøter i fylkesnemnda for lukkede dører.

Fylkesnemnda kan oppnevne en egen talsperson for barnet i saker som skal behandles i nemnda.

Hvem som har ansvaret for å gi barn hjelp etter barnevernloven følger av kapittel 8. Hovedregelen er at kommunene har ansvar for å yte tjenester og tiltak til alle barn som oppholder seg i kommunen, det såkalte oppholdsprinsippet. Dette gjelder selv om barnet bor fast i en annen kommune. Ved uenighet om ansvarsfordeling knyttet til oppholdsprinsippet, har fylkesmannen myndighet til å avgjøre tvister.

Bufetat har innenfor sitt område ansvar for å yte tjenester til alle som oppholder seg i riket, evt. i regionen på regionalt nivå.

Det er barneverntjenesten der barnet oppholder seg som har ansvaret for å reise sak om blant annet omsorgsovertakelse og tvangsplassering på institusjon grunnet atferdsvansker. Ansvaret kan bare overføres til en annen kommune dersom dette er avtalt med den andre kommunen, og barnet har tilknytning til denne kommunen. Barneverntjenesten i den kommune som har reist sak, har ansvaret for gjennomføring, oppfølging og kontroll.

Hvis barnet oppholder seg i utlandet, er det barneverntjenesten i den kommunen barnet sist var registrert bosatt som har ansvaret for å yte tjenester og tiltak etter barnevernloven. Etter avtale kan ansvaret overføres til en annen kommune som barnet har tilknytning til. Hvis en barneverntjeneste har sendt begjæring om tiltak til fylkesnemnda, har denne kommunen ansvaret for saken selv om barnet oppholder seg i utlandet.

Kapittel 9 omhandler bestemmelser knyttet til økonomiske forhold. Kommunene har ansvar for å bevilge tilstrekkelig med midler til at barneverntjenesten kan yte de tjenester og tiltak som kommunen har ansvaret for etter barnevernloven. Kommunen må betale sine egne kostnader med saker i fylkesnemnda, og må i tillegg dekke utgifter til private parters vitner som er nødvendig i forbindelse med opplysning av sak i fylkesnemnda, samt godtgjøring til sakkyndig oppnevnt av fylkesnemnda og utgifter til tolk i forhandlingsmøte.

Hvis et barn plasseres utenfor hjemmet som følge av barnevernvedtak kan kommunen kreve at foreldrene skal betale oppfostringsbidrag hvis det anses rimelig ut fra deres økonomiske situasjon. Hvis det anses rimelig kan kommunen også kreve at barnet skal dekke kostnadene ved oppfostringen helt eller delvis.

Bufetat skal dekke utgiftene til institusjoner og sentre for foreldre og barn som overstiger den andel av utgiftene som kommunen selv plikter å betale. Det samme gjelder andel av kommunens utgifter til fosterhjem etter satser som fastsettes av departementet. Bufetats økonomiske ansvar gjelder bare for barn under 20 år.

Staten skal gi tilskudd til delvis dekning av kommunenes utgifter til barneverntjenesten. Det gis også tilskudd til dekning av utgifter for enslige mindreårige asylsøkere.

I kapittel 10 oppheves den gamle barnevernloven fra 1953. I tillegg angis lovens ikrafttredelse og overgangsbestemmelser.